The Scottish Poetry Library

Disneyrímur, 1978
Úr mansöng þriðju rímu

Disney Rhymes, 1978
From the love song of the third rhyme

1
Opnast munnur enn á ný,
ómar þunnir líða um skolt.
Þó ég kunni að koðna á því
kveð ég Unnur meira um Walt.

2
Inn ég gekk á Óðinsbar
engan fékk þó dropa í glas.
Hlaut ég ekki áheyrn þar,
út af tékka gerði hann þras.

3
Aðrir löptu Óðins mjöð,
engum höftum beitti hann þá.
Skáldin göptu of glasaröð,
grimmum kjöftum bitust á.

4
Seinna um kvöldið kom ég þar,
klúktu höldar enn við mjöð,
uns líkin köld við læstan bar
loks sér völdu endastöð.

5
Gólfin spúin, glösin tæmd,
galdur flúinn, slokknað bál.
Andinn búinn, burtu sæmd,
buddan rúin, stirðnað mál.

6
Hélt ég feginn heim í var,
horfði um þveginn sálarglugg.
Frá þeim degi fann ég þar
fró við eigið heimabrugg.

1.
Again my open mouth recites,
thin the sounds my chops emit.
Though it may cost my liver and lights
oh love, I’ll sing of Walt a bit.

2.
In I went for Odin’s beer,
not a single drop I got.
Nor would he my pleading hear,
only said my cheques could rot.

3.
Odin’s mead the others lapped,
he gave them credit as they chose.
Poets fiercely snarled and snapped,
gaped at glasses ranged in rows.

4.
Later that evening I went there,
though knackered still they drank their booze,
until they picked the locked-up bar
to be their final place to snooze.

5.
The floor bespewed, the glasses tossed,
the magic fled, the flame out-pissed,
the spirits drained, the honour lost,
the wallets fleeced, the tongues a-twist.

6.
Relieved, I came home safe and sound,
my soul’s bright window shone as new.
From that day on my peace I found
sipping on my own home brew.

translation © David McDuff, Bernard Scudder, and Kenneth C Steven

Elin ap Hywel

Cawl

Soup

Nid cerdd am gawl yw hon –
nid cerdd am ei sawr, ei flas na’i liw,
na’r sêrs o fraster yn gusanau poeth
ar dafod sy’n awchu ei hysu

Nid cerdd am gawl yw hon,
am frathiad o foron tyner,
am sudd yn sugnad safri, hallt
na’r persli’n gonffeti o grychau gwyrdd

Dim ond cawl oedd e wedi’r cyfan
- tatws a halen a chig a dŵr –
nid gazpacho na chowder na bouillbaisse,
bisque na velouté neu vichysoisse

Nid cerdd am gawl yw hon
ond cerdd am rywbeth oedd ar hanner ei ddysgu –
pinsaid o rywbeth fan hyn a fan draw,
mymryn yn fwy neu’n llai o’r llall
- y ddysgl iawn, llwy bren ddigon hir –
pob berwad yn gyfle o’r newydd
i hudo cyfrinach athrylith cawl.

Nid cerdd am gawl yw hon o gwbl
- nid cerdd am gawl, nac am ddiffyg cawl:
dim oll i’w wneud â goleuni a gwres
y radio’n canu mewn cegin gynnes
a lle wrth y bwrdd.

This is not a poem about soup –
not the colour of soup, its smell, its taste,
nor its stars of fat, - searing kisses
on a tongue just aching to burn -

this is not a poem about soup,
the delicate bite of carrots,
the savoury, salt suck of liquid,
the parsley like crumpled green confetti.

After all, it was only soup
- potatoes and meat and water and salt –
not gazpacho nor chowder nor bouillbaisse,
bisque or velouté or vichysoisse.

This is not a poem about soup,
but a poem about a thing half-learnt:
a pinch of something here and there
a soupçon more of this or that
- the one right bowl, a long enough spoon –
each boiling another chance
to witch the secret genius of soup.

This is not a poem, at all, about soup -
not a poem about soup, or the lack of soup;
nothing to do with heat and light,
the radio humming in a warm kitchen,
a place at the table.

translation © Elin ap Hywel

Suppe

Soup

Dette er ikke et digt om suppe,
ikke et digt om dens lugt, dens smag eller farve,
eller fedtperlernes hede kys
på en tunge der ivrer efter at brænde

Dette er ikke et digt om suppe,
om at bide i bløde gulerødder,
om at suge væsken, duftende og salt
eller persillens grønne krusede konfetti

Det var trods alt kun kålsuppe
- hvidkål og salt og kød og vand -
ikke gazpacho eller chowder eller bouilleabaisse,
bisque eller velouté eller vichysoisse

Dette er ikke et digt om suppe
men et digt om noget halvvejs lært -
en knivspids af noget her og dér,
en kende mere af det ene eller det andet
- den rette skål, en øseske lang nok -
hver kogning en ny chance
for at fremmane suppens dulgte geni.

Dette er ikke et digt om suppe, slet ikke
- ikke et digt om suppe og ikke om mangel på suppe:
det har intet at gøre med lys og varme,
radioen der spiller i et lunt køkken
og en plads ved bordet.

Dis isna a poem aboot soup -
no da colour o soup, hits smell, hits taste
nor hits sturkenin starns – haet smoorikins scoodered
on a tongue jöst virmishin ta burn -

dis isna a poem aboot soup,
da bicht o tender carrots,
da saat sook o a broth
nor da parsley, a smirr o runkled green.

Eftir aa, hit wis only soup
- tatties an saat an flesh an watter –
no gazpacho nor chowder nor bouillabaisse,
bisque or velouté or vichysoisse.

Dis isna a poem aboot soup,
but a poem aboot a lear, half-dön:
a peerie aer o somethin, here an dere
a coarn mair o dis or dat
- da bowl da richt een, da spön lang enyoch –
ivery boilin anidder chance
ta tize da hiddled hert-holl o da soup.

Dis isna a poem aboot soup ava
nedder aboot soup, nor da soup dat’s awa;
nithin ta dö wi licht, nor aboot haet,
da wireless soonds i da hamely but end,
a saet at da table.

translation into Shetlandic © Christine De Luca 2002

Blodyn

Flower

Un swrth yw Sharon. Un bigog, un grin
sydd wedi plygu mewn am hi’ hun
yn blisgyn di-ildio, brown
fel rhisgl
castanwydden ola’r hydref.

Mae rhai yn dweud bod ei gwên yn hardd
er yn brin - yn wir, mae’n harddach
o fod fel dŵr mewn anialwch
ond y gwir amdani yw
na welodd neb ei phetalau gwiw
ers blwyddyn neu ddwy.

Ond rhowch ddiferyn iddi
ar y diwrnod iawn, ym mis tywydd mawr -
deigryn, neu jin, neu law taranau –
ac mi ffrwydrith
yn llond cwpan o rosyn gwlithog
sy’n troi ei hwyneb llyfn tua’r llif
ac yn sugno’n hy o lygad y storm.

Sharon’s a sad bag. Spiky, screwed up,
folded in on herself
in a tough brown shell
like the bark
on autumn’s last conker.

Some say she has a pretty smile
though it’s rare – tell the truth, it’s prettier
for being scarce like rain in a desert
but nobody’s seen
her petals unfold
for quite a while.

But give her a drop to drink
when the weather’s right, in the monsoon season –
tears, or gin, or tempest water –
she explodes
a cupful of dew and roses,
turns her plump, smooth face to the rain
and drinks, fearless, from the eye of the storm.

translation © Elin ap Hywel

Blomst

Flower

Sharon er en strid sæk. Prikken og vrang,
rullet sammen om sig selv
i en hård brun skal
som barken
på efterårets sidste kastanje.

Nogle siger hendes smil er kønt
skønt sjældent – det er sandt, det er kønnere
fordi det er som regn i ørkenen
men det er også sandt
at ingen har set hende blomstre
i et års tid eller to.

Men giv hende en dråbe
når vejret er rigtigt, i regntiden –
tårer eller gin eller tordenvand –
og hun eksploderer
et bæger af dug og roser,
vender sit fulde ansigt mod skybruddet
og suger uforsagt af stormens øje.

Shö’s a grötti-barrel, Sharon. Jaggy an trumsket
fowlded in apön hersel
in a tyoch broon shall
or da husk
o hairst’s hidmist puckle.

Some say her smile is boannie
though hit’s rare – truth ta tell, hit’s boannier
for bein lik desert drush
but naebody’s seen her grace
for a twalmont or mair.

But weet her trapple
on da richt day, in a doontöm –
tears, or gin, or tömald watter –
an shö oppens
a cupfoo o dewy rose,
turns her smooth face tae da wadder
an sooks fae da nooky o da gale.

translation into Danish © Karsten Sand Iversen 2002

translation into Shetlandic © Christine De Luca 2002

Arne Ruste

Pinnsvin (Erinaceus europaeus)

Naturlig skeptisk til alt
som beveger seg fortere –
og i blind tillit til egen pels –
legger den seg død på flekken,
og hvor det skal være
en nesten naturlig tue
og teller til to

Mistroisk av skinn – og ikke
uten grunn – men innerst inne
tillitsfull og lett å overtale
med et lite måltid,
medhårs kjærtegn – piggene
mykner lik kvinnesinn I mink –
og en lett hånd
under den dunete buken
mens du løfter den valig opp
mot kinnet og din vennligste røst –
og inhalerer lukten av mørket
der den sov en frostfri vintersøvn
side om side med maten – meitemarken
den aldri rørte, så lenge –
den lille lukten av melk av livmor
og barnnøster som venter I en hule
langte borte –
lukten av en gammel sommer og av groe
fra den nye, en bitter eim av eikenøtt,
en krydret snev av tørre solbærblad,
den søte dunsten av langsom forbrenning
i kompost, og potetris I gjæring;
en edel ange av mycleler, furunål
og sisselrot, blandet med den tørre
duften av mineraler, forstovet jern,
glimmer, kråkesølv

Et levende
pinnsvin; det sikreste
tegn på at noe likevel
er i orden der du er.

Hedgehug

Hedgehog (Erinaceus europaeus)

Bi natur, a dooter o aathin
at can muv faster –
an in blinnd faith in hits ain cott –
hit plays dead apö da spot,
an whaarivver hit micht be
hit aa but makks a peerie knowe
an coonts ta twa

A dooter bi natur – an no
ithoot reason - but deep doon
trustin an aesy ta tize
wi an aer o maet
strokin alang da lie o da preens –
dey saaften lik a wife’s mind in mink
an a licht haand
annunder hits doony belly
while you lift hit up peerie-wyes
tae your cheek an your curriest voice
an sniff da smell o da mirk
whaar hit sleepit da mild winter sleep
alangside da maet – da wirm
hit nivver preeved, sae lang –
da peerie reek o mylk, o wame
an mintie babes at wait, crubbit i der böl
far awa –
da smell o simmer gien, an o da breer
fae da new, a sharp guff o acorn,
a fruity hint o dry blackcurran laeves,
da seekly stink o slow mulderin
i da möld, o tattieshaws rottin:
a noble nyiff o rötin paddock-stöl, pine preens
tuber o trow’s caerds, melded wi da möfi
smell o minerals, stoor o iron
mica, föl’s gowld

A livin
hedgehug; da surest
sign dat, whaar you ir, somethin eftir aa
is in order

Naturally sceptical of everything
that moves faster than itself –
and with blind faith in its own coat –
it curls dead on the spot,
wherever that happens to be
an almost natural hummock
and counts to two

Cautious by nature – and not
without reason – but deep inside
trusting and easy to win over
with a wee meal,
a smoothing stroke – the spines
soften like a woman won over with silk –
and a light hand
under the downy tummy
as you carefully scoop it up
to your cheek with your warmest words
breathing in the scent of the dark
where it slept its frostless winter sleep –
right beside its food – the worms
it never touched, so long –
that slight scent of milk, of the womb
and little ones waiting in a hidey-hole
far away –
the smell of a past summer and of growth
from the new, a bitter hint of acorns,
a spiced whiff of dried blackcurrant leaves,
the sweet aroma of slow combustion
in compost, and rotting potato shaws
a lovely hint of pine needles
and fern roots, melded with the dry
fragrance of minerals, crumbled iron,
mica, fool’s gold

A living
hedgehog; the surest
sign that one thing at least
is well where you are.

Rødstrupe (Erithacus Dandalus rubecula)

Robin (Erithacus Dandalus rubecula)

Gulsanger,
hagesanger, måltrost,
sangvinske svarttrost, spraglete
stær og fluesnapperen; et kor,
en fortumlet polyfoni,
temmelig fortersket, sant å si,
det pubertale bruset I sansene,
mens vi venter på gjøken
midt i onnestria,
og sporadisk lytter
etter rugestillheten

Men plutselig, en lett
rørelse, en nett bevegelse
under busk og kratt,
forstiktige
flytt fra gren til kvist til spadeskaft
til mosesten,
på saktmodig fot,
på varlig vinge

Og så er det robin,
rødstrupen, som er vendt
tilbake
og forflytter lydløst
fra gren til gren
sitt vinrøde flagg, et løv
fra i fjor, løftet omkring
av vindblaff, et modig hjerte
i sherryfarget bryst, og som
prikler ut usynlig stakitt,
ringer inn sitt rom
av stillhet.

Vite, plutselig,
det var dette, bare
dette vi ventet på

Goldcrest,
garden warbler, song thrush,
bright-hearted mavis, piebald
starling and flycatcher; a choir,
a tumbled-together polyphony,
rather worn, admittedly,
that adolescent tingling in the senses,
as we wait for the cuckoo
in the middle of the spring labour,
an occasional listening
in the stillness after hatching

But then, suddenly, a slight
disturbance, a neat movement
beneath bush and brushwood,
careful
from branch to twig to spade
to mossed stone,
on delicate feet,
on watchful wings

And it’s a robin
the redbreast, that’s come
back
which flits soundless
from branch to branch
its wine-red flag, a leaf
from last year, blown about
by breeze, a plucky heart
with sherry-coloured breast, that
stakes out its invisible paling,
rings in its room
of quiet

Know, suddenly,
it was this, just
this we awaited

Historien er veien som er tilbakelagt.
En dag er veien søndersprengt. Ved historiens ende star vi og spør:

History is da rod left ahint wis.
Wan day da rod is blaan ta smiddereens. At history’s end we staand and akse:

Når var det bløte regent
når var den legende solen
Når var den stødige vinden
den svale vinden
Når var stillheten stillhet
mettet av beskjeder
Når var de hundre tårnenes by
den økumeniske byen Sarajevo?

En dag du gikk ut
i det strømmende regent
fikk du eddik i øynen